Tiden er kommet som engang var fortalt
Der menneskets verden i sorg skal bli lagt
Tre kalde vintre legger sin bleke arm
Rundt Mannheims frostbetonte land
Et skall av skjebnens dystre tone
Setter sprekker i dødens frosne krone
Sulten venter verden derunder
Forbi porten og Hels ulvehunder
Fra en verden av evig fortapelse
Til en annen med bøddelens fortatelse
En hyklersk strid blant levninger
Fortapt i vinterdød
Graver åpne på snøen så blodrød
Liv går tapt ved fiendens og ens egen hånd
Spunnet blir nornenes skjebnesbånd
Lagt i frossen aske
Den fortviltes kamp- tårer bundet til evighet
Alle smerteskrik samles- til helvetes borgens profet
Så trist alt er- det sørgelig fortalt
Farvel- en tom evighet, alt er forfalt
Tid er ei tid her mer
Liv er ei liv noensted
Et øye kan ei som et øye se
Forsvunnet er alt folk og fe
Hører ei en vissen tone mer
Sanser intet, føler intet
Vinterdøden flere hundre dager lange
Tok alt.. men vent..
| Il tempo è giunto com’ era stato detto
Dove il mondo dell’ uomo sarà immerso nel dolore
Tre freddi inverni circondano con le loro pallide braccia
La terra gelata di Mannheim
Il guscio del tono cupo del destino
Spacca la corona gelata della morte
Affamato il mondo attende là sotto
Oltre il cancello e i lupi di Hel
Da un mondo di dannazione eterna
Ad uno con la grazia del carnefice
Un’ ipocrita battaglia tra i superstiti perduti
Nell’ inverno della morte
Tombe aperte nella neve rossa come il sangue
Le vite sono perdute per mano del nemico e di sé stessi
Viene organizzata la compagnia della fede nella norma
Sparsa su ceneri ghiacciate
La battaglia dello sconforto, lacrime legate all’ eternità
Si riuniscono tutte le grida del dolore, nei castelli infernali del profeta
Tutto è sconforto! Il tragico viene svelato
Addio! Una vuota eternità, tutto è decaduto
Il tempo non è più tempo
La vita non è più vita da nessuna parte
Un occhio non può vedere come un occhio
Morte sono le persone e le bestie
Mai qui si intristiscono ancora le note
Non avvertire nulla, non percepire nulla
L’ inverno della morte, antico di centinaia di giorni
Si prese tutto… ma attende…
|