I gammel tid hersket det en krig
Mellom de hellige slekter, baner og æser
Da freden kom, ble guddommene forent
Opp fra et kar med spytt steg Kvarsir
"Vis blir den som drikker av mjøden,
Kvarsis blod, men ei den som drikker
Av den spillte mjød som dryppet fra
Falkens ham"
Kvarsir, hvis skalders far han var,
Ble tatt av dage av dvergehender
Av Kvarsirs blod lagde de skaldemjøden deh hellige drikk
Fjalar og Galar myrdet en gang Gilling jotun, Suttungs far
I Sinne krevde Suttung mannebot
Kvarsir blod ble Suttungs mjød
Ut fra Valhall flasket Grimne
Kledd opp i falkens drakt
Til Jotunheimen og Nitberg
Bauge bie narret og Gunnlod sveket
Ut fra Nitberg falken fløy
Omsider skulle Kvarsir hjem,
Men da mjøden forsvant ble Suttung vred
Ut han styrtet i ørneham
Akk, måtte Grimne slippe dyrebar last
Slik ble de falske skalder skapt
Falken fløy hjem til sin borg
Og suttung inn i Tjalves flammer
| Una guerra infuriava nei tempi antichi
Tra le razze sacre, i Vanir e gli Æsir
Quando giunse la pace, le divinità si unirono
Da una bacinella riempita con sputi nacque Kvasir
“Saggio divenne, bevette il sacro idromele
Il sangue di Kvasir, ma non lui che bevette
Dall’ idromele versato che gocciolava
Dal falcone”
Kvasir il padre dei poeti
Ucciso per mano dei nani
Dal sangue di Kvasir fecero l’ idromele dei poeti,
La sacra bevanda
Una volta Fjalar and Galar uccisero il gigante Gilling
Il padre di Suttung
Furioso, Suttung chiese giustizia
Il sangue di Kvasir divenne l’ idromele di Suttung
Grimne uscì volando dal Valhalla
Sotto forma di falcone
Per la sede dei Giganti e per Nitberg
Bauge venne ingannato, e Gunnlod tradito
Il falcone se ne andò da Nitberg
Infine Kvasir ritornò ad Aasgard
Ma quando l’ idromele scomparve, Suttung montò su tutte le furie
Lo seguì sotto forma di aquila
Tristemente Grimne dovette spargere il suo sostanzioso tesoro
Che portò alla creazione dei falsi poeti
Il falcone tornò a casa, nel suo dominio
E Suttung andò alle fiamme del Tjalve
|
